Q&A med Børge Ousland 

Hva er bakgrunnen for denne turen? 

 

I 2017 ringte Mike Horn meg og spurte om jeg ville være med og krysse polhavet. Jeg visste hvordan turen skulle gjøres, jeg hadde fulgt med på iskartene de siste ti årene. Planen var å seile inn i polhavet, og gå på ski over Nordpolen og seile ut igjen. Egentlig var planen å gå turen i 2018. Jeg sto ferdig pakket med fire pulker og alt klart i august 2018, men jeg er glad vi ikke dro da. Nordpolisen legger seg litt forskjellig fra år til år. Noen år hadde jeg lagt merke til at det dannet seg en bukt man kunne seile inn i, men det var det ikke i 2018. Det hadde ikke vært mulig å komme langt nok inn i polhavet, og hadde blitt for langt å gå. Grunnen til at vi hadde lyst til å gå denne turen er fordi det er et historisk sus over denne ekspedisjonen, og det å gjøre en skikkelig ekspedisjon på den gamle måten. Da vi sto på drivisen og så båten til Mike, Pangaea, bli mindre og mindre, kikket vi på hverandre og sa “Dette har ingen opplevd siden Nansen og Johansen forlot Fram i 1895.” Jeg var kjempehappy! 

 

Fortell litt om utfordringene underveis?

 

Vanligvis synes jeg starten er det verste på hele turen, det er så mye som er usikkert, men akkurat her var jeg glad. Vi hadde kommet langt inn i isen, 85 grader og 30 minutter nord, og var i en god posisjon for at dette kunne gå. Humøret sank et par tre hakk senere, for vi hadde vanskelige forhold. Det var mye, veldig tynn is. Når du går på bare en tynn hinne, og det er flere tusen meter hav under deg. Du vet at det bare skal én storm til før alt krøller seg som avispapir. Det er litt skummelt. Senere ble det andre utfordringer, mørke, kulde, matmangel, råker, isdrift, men av alt er nok mørket det aller verste. Vi begynte med hodelykter før Nordpolen, og gikk med hodelykter ca  ⅔ av turen. Når sola går ned på Nordpolen så er det fremdeles en stund med horisont, det er nydelige farger, men du ser ikke konturer, du ser ikke bakken under deg. Under polarnatta er det helt mørkt, du kan tenke deg hvordan det er å navigere over råker eller på tynn is i dagslys, og når det da er mørkt i tillegg blir det så mye vanskeligere og ekstremt på alle mulige måter. Marginene blir så små, og det er mentalt slitsomt å gå i mørket hele tiden. Det er så monotont. Det jeg husker best er gråfargen. Du ser det du har rett foran deg, men når lyset blander seg med mørket rundt deg, så blir alt grått. Det eneste som var av farger var Mikes blå jakke, gule pulk, og det gule og røde teltet vårt! 

 

Hvordan forberedte dere ekspedisjonen?

 

Da Mike og jeg gikk til Nordpolen vinterstid i 2006 fikk vi den erfaringen vi trengte for å gå 2019-turen. Uten det grunnlaget tror jeg ikke denne turen hadde vært mulig. Vi brukte 62 dager i 2006, det var mer ekstremt nå, det var tyngre. Vi hadde mere slack da, men nå hadde vi ikke råd til å bomme. Vi gjorde noen nyvinninger på denne turen som var ganske viktige for at vi skulle klare det. Tidligere har vi hatt med en svømmedrakt, hvor vi svømte over råkene. Vi hadde med svømmedrakt denne gangen også, men også en packraft, og det ble et utrolig viktig verktøy for oss. Vi padlet 10-12 ganger om dagen og pigget oss over tynn is eller padlet over råker med pulkene i tau rett bak. Det ville tatt alt for lang tid å bakset seg gjennom den tynne isen med svømmedrakter. Packraften blåste vi opp én gang, så holdt den resten av turen! 

 

Den andre nyvinningen som vi ikke hadde i 2006 var et termisk kamera, et kamera som ser temperaturforskjeller. For eksempel holder en råk kanskje minus én 1 grad, mens isen rundt er minus 20, og kameraet leser temperaturforskjellen og gjør planleggingen lettere. Da vi kom til svære råker kunne vi se hvor stor den var, eller om det fantes et gunstig sted å krysse. Kameraet brukte vi en del, særlig på slutten. Ellers var utstyret stort sett det samme. Det som virkelig er avgjørende er å ikke gi seg. Holde planen, følge rutinene og prosedyrene. Selv om turen virket nesten umulig på oss, også på slutten, så ga vi oss ikke. 

 

Hvor mye bensin hadde dere med? 

 

På en slik vintertur er det viktig å ha med litt ekstra fuel, fordi det ikke er sol som kan tørke utstyret. Vi brukte en bensinbrenner, og hadde med bensin. Man regner kanskje med 0,2 liter på en sommertur, 0,3 liter, på vanlig vintertur, og 0,4 liter per dag per pers på en slik tur, så 0,8 liter totalt per dag. Da vi kom ombord på Lance hadde vi 0,5 liter igjen. 

 

Fortell om plastsekken dere sov i?

 

Plastsekken vi brukte er en svettesperre. Når det ikke er noe sol som tørker ut utstyret, så vil svetten fra kroppen og fuktighet i klærne gå inn i soveposematerialet og fryse til is. Hvis du holder på sånn blir soveposen full av is og ødelagt i løpet av et par uker. Så, vi sov inne i en svær plastsekk, rett og slett for å lage et damptett materiale mellom oss og soveposen. Plastposen stopper fuktigheten, så det tykke, isolerende materialet i soveposen ikke blir vått. Det gjelder å holde utstyret tørt! Vi hadde en sekk som var laget av samme type plast som du finner i høyballer, spesialsveiset sammen så den passet perfekt inni soveposen. Det var allright, ganske varmt egentlig! Slike sekker er ikke å få kjøpt, men man kan bruke sånne emergency plastsekker, som tåler kulde veldig godt. 

 

Brukte dere dun eller syntetisk sovepose?

 

Her er det ingen tvil, syntetisk er det eneste som fungerer på en slik tur! Dunen er supervarm, lett og behagelig, men tåler ikke like mye fuktighet som syntetisk, og den vil etterhvert kollapse. Synteten klarer seg, men dunen vil klumpe seg. I Antarktis og på Grønland kan man bruke dun hvis det er sol så man kan få tørket posen. Kalde vinterturer uten sol som varer i mer enn 10-14 dager, da ville jeg ha gått for syntetisk. 

 

Hva skal nederst, det oppblåsbare liggeunderlaget, eller skumunderlag? 

 

Jeg bruker skumunderlaget nederst, også fordi jeg har et langt skumunderlag, mens det oppblåsbare er litt kortere. Om det er noen superpraktisk grunn utover det er jeg usikker på, men antageligvis er skum nederst det vanlige. 

 

Hvor mange kilo veide pulken?

 

Pulken veide 185 kilo ved start. 

 

Måtte dere søke om tillatelse for å gå til Nordpolen?

 

Man trenger ikke tillatelse til å gå på ski til Nordpolen. Nordpolen er et hav, internasjonalt område. Når man er utenfor territorialgrensen, så er du i internasjonalt område. Ingen kan nekte deg å ta en rotur på Polhavet. Det er ikke som i Antarktis der man må søke om tillatelse. 

 

Hva med batterier, lading og solcelle?

 

Vi ladet ingenting fra sol, vi tok med nok batterier. Batteriteknologien er den samme som den var i 2006. Vi hadde med akkurat de samme batteriene som da, og de fungerte helt supert. Vi brukte AA-batterier i lyktene, og hadde med massevis av dem. 120 hver, og brukte ikke alt. Vi hadde også med svære, grønne, forsvarsbatterier. Det er litiumbatterier som tåler ned til 30 minus uten å tape noe særlig effekt. De var utrolig gode, og vi brukte dem til å lade satelittelefon, en liten tracker vi hadde med oss, og noen små teltlykter. Vi hadde med ca. 5 kg batterier hver, og det var nok. 

 

Hvordan var rutinene i leir? 

 

Min oppgave var å ordne ute når vi slo leir. Mike har problemer med forfrysninger på fingrene, og ordnet inne. Han hadde egentlig bare én oppgave. Hver morgen måtte vi børste teltet innvendig for å få bort rimet, for å unngå at det smeltet og dryppet ned, og alt ble vått. Så når jeg lå og koste meg nedi soveposen min måtte Mike stå opp og børste teltet fritt for rim. Han hatet det! Men, som han sa, samtidig som han hatet det, så elsket han det. Man må lære å elske det man hater. Det er disiplin, og hvis man snur litt på det, og ser at det er nødvendig for at vi skulle overleve på turen, så kan man like gjerne lære å like det, selv om man hater det. 

 

Hvordan velger du turkamerat, hvilke krav stiller du til dem? 

 

Jeg har vært heldig med turkameratene mine: Erling Kagge og Geir Randby på første Nordpolentur i 1990, Thomas Ulrich som jeg gikk Frans Josef land og Patagonia med, Vincent Colliard som jeg har isbreprosjektet mitt, og Mike, selvsagt, og det har fungert bra med alle sammen. Det ligger i å finne noen som har samme drive og motivasjon som deg selv, da vet begge hvor dere skal. Det er ganske viktig når det begynner å røyne på. Ved korsveier må dere være enige om dere skal fortsette eller bryte. Da må dere være samkjørte, for én person klarer ikke å trekke lasset med egen motivasjon. Man må vite at kameraten har samme motivasjon. I tillegg til å være kompetente, oppegående folk, så klart! 

 

Hva spiste dere?

 

Jeg brukte den samme malen som jeg har hatt siden 1990. Det handler veldig mye om å finne den rette balansen mellom protein, fett og karbohydrater. Det er ikke noen sprint vi skal ut på. Vi trenger ikke så veldig mye karbohydrater egentlig. Vi trenger mest fett, ca. 55% av energien fra fett, 2 gram protein per kilo kroppsvekt, og resten karbohydrater. Sjokoladen kom fra Freia, Melkerull, middagen fikk vi fra DryTech, som lager Real Turmat. Vi hadde de samme smakskombinasjonene som man får kjøpt i butikken, men med ekstra kjøtt og ekstra fett. Håndlaget fra DryTech i Tromsø, og jeg var veldig fornøyd med det. Vi hadde noe å glede oss til når vi kom inn i teltet! 

 

Hvordan ser en dag på Polhavet ut? 

 

Vi sto opp til faste tider hver dag. Jeg har stor tro på å være litt nazi på rutiner. Det er viktig å ikke gi seg noe slack, for da går det ut over dagene hvor motivasjonen er lav. Det er disiplinen som gjør at du kommer frem. Du må følge streng disiplin for å komme til mål, og det betyr å gå på, uansett. Det er ikke lov til å ligge i teltet og synes synd på deg selv. Så vi sto opp, Mike børstet teltet, jeg smeltet vann. Måtte smelte ni liter hver dag. Alt dette gjorde vi i soveposene. Vi gikke ikke ut av den deilige og varme Helsportposen før vi absolutt måtte det. Først da vi tok på klærne, forlot vi det trygge lille skallet og gikk ut i kulda. Den første timen-halvannen er aldri moro, ihvertfall ikke i mørket og kulda. Da går du på rutinen og rytmen. På tur er du lukket inne i din lille boble. Vi snakket nesten ikke med hverandre. “Håper du får en fin dag,” sa vi om morgenen. Det var mye mere løssnø enn det vi hadde forventet, og det ble utrolig slitsomt å gå foran og tråkke spor. På et tidspunkt fant vi ut at det å ha de planlagte timesøktene ble for tungt, og vi måtte dele opp tiden enda mer. Vi gikk et kvarter hver foran, og så byttet vi på. Om ettermiddagen lette vi etter en god teltplass, børstet snø av klærne, fyrte i gryta, spiste middag, skrev litt i dagbok. Når du har vært lenge på tur har det ikke så mye å si om turen tar en eller to måneder. Litt av hemmeligheten er å klare adskillelsen fra den trygge og varme båten, eller hotellrommet og så være midt i villmarken. Det tar litt tid å bli vant med å være der ute. Det tar tid å sove godt om natta. Når det først er på plass, så er du inne i en god stim. 

 

Hvilket telt brukte dere, og var det modifisert på noen måte?

 

Vi brukte Helsport Spitsbergen 3, som egentlig er en modell som har gått ut av produksjon. Det er samme modell som på turen i 2006, fordi den har hvert sitt inngangsparti, og det er mye tid som går med på å børste utstyr fritt for rim og snø, og da er det veldig greit å sitte i hver sin inngang, og sitte med klær og sko i hver sin avdeling. Vi gikk også på do i teltet, og da er det greit å ha hver sin lille private sone i enden av teltet. Vi fikk sydd på en ekstra tykk glidelås, 8 mm i inngangspartiet, for de tåler litt mer kulde og frost uten å ryke. Bortsett fra det var det ikke modifisert, annet enn at vi rigget teltstengene så de var teipet sammen og lå inne i kanalene hele tiden, sånn at det er enkelt å sette opp. 

 

Hvor mye hjalp marinejegerbakgrunnen din deg på turen?

 

Jeg tror at all erfaring man har med seg gjør deg til den du er og bedre forberedt på å tåle utfordringer, så jeg vil si at marinejegerbakgrunn har vært viktig. Kanskje særlig forberedelsesbiten hvor man trener på vanskelige situasjoner, og gjennom trening klarer å gjøre ting på en trygg måte. I Forsvaret er de veldig profesjonelle, og den profesjonaliteten har jeg prøvd å ta med meg videre. Enten det er å hoppe fra et fly 300 meter over bakken, eller å bli sluset gjennom et torpedorør, det er risikosport, men ved å trene på det kan man gjøre farlige ting på en trygg måte. Hemmeligheten er å trene på situasjoner som kan oppstå, så du instinktivt vet hva du skal gjøre, det er en del av forberedelsene. 

 

Hvordan unngår du gnagsår på hælene?

 

Jeg teiper føttene før jeg drar på tur. Jeg bruker tynne flak med selvklebende skumgummi som fås kjøpt på apoteket, som jeg så klipper til, og bruker sportstape og taper fast. Det blir mye belastning på hælen, særlig i starten. Så jeg teiper før jeg drar og lar det sitte på til jeg føler at det har gått seg til. Jeg har gått med sportstape en måned, og så får man etterhvert hard hud. En veldig viktig detalj er å også huske å klippe tåneglene, der kan det veldig fort bli gnagsår og smerte. Ta vare på beina dine!

 

Hvordan pakker du sovepose og liggeunderlag i pulk så lenge du ikke bruker bedding?

 

Jeg er kanskje en av de få som ikke bruker Arctic Bedding. Det kan hende det hadde vært fornuftig, men jeg er nå et vanedyr. Det jeg gjør er å rulle sammen liggeunderlaget, og putter det inni soveposen, og så legger jeg soveposen øverst i pulken. Det er det første som skal inn i teltet, og det fungerer for meg. 

 

Hvilke brenner brukte dere og fungerte den hele turen?

 

Jeg har de siste 20 årene brukt MSR XGK, som jeg er veldig fornøyd med. Det er en enkel brenner med få deler, og dermed også få ting som kan gå i stykker, og som også forbrenner effektivt. Det gjør at det blir lite CO, som er en veldig farlig gass i et lite trangt telt. Den bråker mye, men det er bare et bevis på at den er effektiv og brenner alt fuelen. Det man må passe på er at det ikke blir is inne i pumpen, og pakningen kan bli utett i kulda. Men det jeg alltid gjør er å ha en ekstra pumpe i lomma som er varm, og så bytter jeg den bare. Det er en enkel operasjon, og så får jeg en varm og tørr pumpe med en gang. Så kan jeg fikse den andre når jeg har fått varmen. Jeg driver ikke og fikser pumpe i et minus 40 grader kaldt telt. Det er en ganske fornuftig måte å gjøre det på. 

 

Hva slags lykter brukte dere?

 

Vi brukte Petzl. Vi hadde tre lykter som heter Duo, som var hovedlykter. Vi fikk beskjed at de var en videreførelse av de vi brukte i 2006, og de var minst like bra lys- og energimessig, men to av dem sluttet å virke underveis. På slutten av turen brukte jeg stort sett en liten Petzl lykt som heter Actik, en liten modell hvor du bruker tre AAA-batterier eller oppladbart batteri. Jeg hadde flere batterier jeg ladet om kvelden, og det fungerte heldigvis nesten like bra som de store lyktene. 

 

Hva slags ski og staver brukte du?

 

Jeg brukte en forsterket ski med ekstra glassfiber i seg. De holdt hele veien. Det var en kort ski på 1,85, vanligvis bruker jeg 2,10, men når det er skruis bruker jeg en kortere ski fordi det er lettere å bevege seg i skruisen. Bredden var som en vanlig fjellski på 65 mm. Det eneste jeg ville gjort annerledes var å ha en litt bredere ski som fløt bedre opp snøen. Vi hadde mye løssnø, særlig i starten, og det ble slitsomt, så skien burde vært bredere. Ellers holdt skien fint, ingen brudd, det var kanskje lagt på 100 - 150 g ekstra glassfiber i hver ski. Det var mye belastning på skiene, og det var en lang tur, så er veldig fornøyd med det. Vi hadde med ett reserveskipar. Vi startet med langfeller da pulkene var på det tyngste, men gikk etterhvert over til kortfell for å få optimal gli. 

 

Vi brukte Swix sine Expedition-staver. Tidligere har jeg brukt en aluminiumsstav, men valgte en komposittstav denne gangen. Den er lettere enn aluminiumsstaven, og de holdt hele veien, selv om de fikk skikkelig juling. Plasttrinsene nederst kan knekke litt opp, men vi hadde med en ekstra trinse, og det var ikke noe stort problem på denne turen.  

 

Hvordan trener du i forkant av en slik tur, og hva er det viktigste å tenke på? 

 

Jeg trener mye gåing, og da er hovedmålet med treningen å bygge utholdenhet over tid, å styrke hele skroget. Dekktrening er det beste, hvis man klarer å legge inn tre økter med dekktrening i uka, opp noen seige bakker eller på ruglete føre inn i skogen, så trener du rompe, lår, armer, mage, rygg, du trener hele kroppen. Jeg har funnet ut at det er en veldig fin måte å trene kroppen på den belastningen den møter ute i isen. Du gjør kroppen i stand til å tåle belastningen med tanke på sener, ledd og muskelfester. Kroppen husker hva den har gjort, og når du står foran pulken så går ting mye greiere. Så løper jeg litt og sykler litt for å variere, men grunntreningen er å trekke dekk. Jeg har også en ryggsekk på 20 kg i tillegg til 2-3 dekk for å få litt mere motstand. Dekktrening er egentlig veldig snilt for kroppen.

 

Hvor store inspirasjonskilder har Nansen og Johansen vært for disse ekspedisjonene og hvor store var prestasjonene deres for 115 år siden i et historisk perspektiv?

 

Jeg synes turen til Nansen og Johansen er det råeste som har vært gjort i polarhistorien, ihvertfall på den nordlige halvkule. Shackletons tur med Endurance over til Sør-Georgia var også en stor bragd, men det var mer enn sjømannsbragd enn polarekspedisjon. Nansen og Johansens tur er i en særstilling, og den tror jeg kommer til å stå i evig tid når det gjelder vågemot, de dro ut i intet, to mann uten å vite hvor de skulle. Litt på lykke og fromme og de overvant alle hindringer underveis. En ekspedisjon som er til inspirasjon på mange plan. Jeg henter mye fra det de to gjorde fremdeles. Jeg anbefaler folk å pløye seg igjennom de bøkene der. “Fram over Polhavet”, bind 2 omhandler turen. 

 

Var det noe amper stemning mellom dere i løpet av turen?

 

Når man er så tett på så er det ikke fritt for at man kan bli irritert, og vi hadde noen runder, men da er det egentlig bare å snakke om det i teltet, etter at man har fått tid til å tenke seg litt om. Kanskje det blir opphetet i en situasjon, det kan være helt bagatellmessige ting som om man skal gå til høyre eller venstre i skruisen, om man skal fortsette en time til eller slå leir. Små banale ting som kan ta mye plass fordi man er sliten og lei, og kanskje er litt uenig. Da gjelder det å lytte til den andre, og også forskyve diskusjonen til man har fått tenkt seg litt om og fått hvilt litt. Da kan man snakke om ting på en sivilisert måte, istedenfor å ta den opphetede debatten og lite strukturerte diskusjonen der og da. 

 

Fisket dere i løpet av turen? Hva fikk dere eventuelt på kroken?

 

Det gjorde vi ikke. Vi hadde ikke med fiskesaker og det er bare en og annen polartorsk under der. Det hadde vært et helt urealistsik tidsforbruk. Men, vi så sel på første delen av turen. Så vi kunne kanskje ha jaktet på det? Men, de fikk svømme videre i fred. 

 

Kan du si noe om medikamenter, førstehjelpsutstyr o.l?

 

Det jeg erfaringsmessig har hatt mest bruk for er forbindingssaker, sportstape og papirplaster. Til å fikse begynnende gnagsår, småsår på fingre og i ansiktet som et ekstra beskyttelseslag mot kulde og vind. Jeg bruker vaselin som kuldekrem, det gir et ekstra fettlag på fingre og i ansiktet. Og så er det antibiotika som har vært viktig på flere turer. Mike har en tendens til å få infeksjon i frostskadene sine, jeg hadde blodforgiftning i Patagonia, og det går det litt av på denne typen turer. Selv om man skulle tro at det var sterilt i slike områder har man likevel med seg bakterier som kan føre til infeksjon. 

 

Hvor lange dagsetapper hadde dere?

 

Vi begynte med seks timer, og gikk gradvis oppover. På slutten lå vi på over ti timer per dag. Med ti timer gikk dagen akkurat opp med det som skulle gjøres, med teltrutiner, og for å smelte snø til vann. De siste ukene gikk vi over ti timer, og da begynte vi å rullere døgnet. En uke ble til seks dager, og det var en av grunnene til at vi hadde nok mat. Vi hadde mat for 85 dager, men brukte 87 dager, og hadde likevel en lunsjpakke og en halv flaske fuel da vi kom om bord på Lance. Vi hadde spist vanlige rasjoner, men hadde strukket dagene. 

 

Ble det noe musikk/lydbok mens dere gikk på dagtid? Eller krever terrenget så mye fokus og kommunikasjon at det ble spart til kveld? 

 

Vi brukte ikke noe sånt på dagtid, da er det viktig å ha full fokus på det som skjedde rundt oss med skruis og råker. Vi hadde ikke overskudd til å drive og fomle med sånne ting. Du må ha fokus, være 100% til stede. Du kan holde på med det i Antarktis eller på Grønland hvor du går på en stor hvit flate hvor det ikke er så mange store overraskelser, men i Polhavet snakker vi om isbjørn, råker eller skruis. Du må bruke alle sansene, kunne høre og kommunisere med partneren din. Men på kvelden, i teltet, synes jeg det er allright å høre på noen fine sanger, og spesielt på hviledager, da er det deilig å drømme seg bort med en lydbok og tenke på noe annet en stund.