Drømmen om Grønland

Det er ikke meningen å spolere avslutningen, men Tord Meisterplass kommer seg ikke over Grønland. En infeksjon, som potensielt sett kunne være kritisk gjorde at han og broren ble flydd ut etter 10 dager, halvveis over isen. Men, la oss gå tilbake til begynnelsen.

Det er midt i juli. Fellesferie. Norgessommer. Nordmenn har utforsket eget land mer enn noen gang, stått i kø på Rampestreken, Trolltunga og Preikestolen. For 31 år gamle Tord Meisterplass handler det derimot ikke om sol og sommer. Det nærmer seg avreise til Grønland, et prosjekt som så dagens lys da han fem år tidligere lå hardt skadet på intensivavdelingen på Haukeland sykehus. 

- Jeg har alltid vært et aktivt friluftsmenneske, men var ute for en skiulykke i 2015, og da ble livet mitt forandret veldig med tanke på friluftslivet. Resten av hverdagen er i stor grad uforandret, men friluftslivet ble litt endret.

Han ble lam i beina, mistet mye kjernemuskulatur, og hadde redusert kraft i armene. Han kunne fort endt opp som pleietrengende. Men, Tord hadde andre planer. Han skulle krysse Grønland på ski. 

Helsport snakker med Tord bare dager før turen, og det er entusiasme, glede, og knapt nervøsitet i stemmen. 

- Jeg hadde behov for å prøve på noe som var litt hardt. Det å krysse Grønland er anerkjent som en relativt krevende ekspedisjon, men dette var en tur som tiltalte meg veldig. Den ble nevnt veldig tidlig i skadeforløpet mitt, og med en aktiv vennekrets ble det en kilde til motivasjon for meg. Rehabiliteringsfasen har tatt utspring i denne turen, og den har formet mye av livet og opptreningen, samt måten jeg har angrepet livet i rullestol på.

Sogndølingen innrømmer at det kommer til å bli en fysisk utfordring, og at han nok blir både nedbrutt og sliten, men det er likevel lite annet enn glede å spore i stemmen. 

- Jeg gleder meg veldig til hele turen. Det er noe tiltalende med å være koblet av, bare å være meg selv. Jeg har aldri gått veldig i dybden av hvem jeg er, men jeg ser frem til å bli litt kjent med meg selv. 

Tords samboer er selv av det eventyrlystne slaget, og har støttet Grønlandsdrømmen siden starten, mens moren hans var veldig bekymret i begynnelsen. 

- Hun synes ikke dette var greit i det hele tatt, men hun har vært med på planleggingen, hun har sett planen og ser at det er gjennomførbart, forteller han.

Sammen med Tord reiser broren Even, en kameramann, og tre kamerater. Opprinnelig skulle turen ha gått i mai 2020, men som alt annet denne våren ble den avlyst, og utsettelsen førte til noen rokkeringer på laget. 

- En maitur ville ha krevet mer energi, mer spekk og vært opp mot 10 grader kaldere. Vanligvis tar det tid å bygge kjernemuskulatur og ete seg opp, så da vi valgte de to nye ekspedisjonsmedlemmene, så tok vi utgangspunkt i folk som var litt robuste. De var svært motiverte for å være med, var allerede godt trent og vant med å være ute. 

Utstyrsmessig har Helsport bidratt med telt og soveposer. Gruppen har med et Svalbard 6 Camp, Spitsbergen X-trem 4 Camp, og et Patagonia-telt i reserve.

- Det har aldri vært aktuelt å ha noe annet enn det beste utstyret. Det å ha godt utstyr, og spesielt en trygg camp, er essensielt. Du kan komme deg unna med en dårlig jakke eller dårlige ski, men uten en trygg camp får vi ikke restituert oss. 

Vinterteltene som er med på turen er laget for å holde på varmen, så ironisk nok, på iskalde Grønland, risikerer de å ha 30 grader inne i teltet. 

- Patagonia er et mindre, men veldig robust telt i tilfelle noe skulle skje. Alle sammen sover i Spitsbergen X-trem soveposer, det er de varmeste som finnes. Med dun innerst og teknisk ytterst kombinerer soveposen det beste fra to verdener. Jeg produserer ikke varme på samme måte som andre på grunn av ryggskaden, men det er ikke sjanse for at jeg kommer til å fryse på turen! 

Gruppen dro til Grønland 22. juli, men ble sittende værfaste i Kangerlussuaq i seks dager før de fikk startet kryssingen. Da de endelig kom i gang var føret vått, vått, vått. 

- Vi så ned på breen da vi fløy over fra Danmark, og det var mye vann på breen, kanskje den våteste sesongen noen sinne. Vi ble tvunget til å fly litt lengre inn enn først planlagt for å unngå helt ufremkommelig terreng. 

Til tross for å være en annerledes ekspedisjon er “oppskriften” ganske lik andre Grønlandskryssinger. Essensen er å gå rolig i starten, og så øke tempoet etterhvert som kroppene blir vant til belastningen. 

- De første 4-5 dagene møtte vi mange elver som måtte forseres på en så trygg måte som mulig, og det hindret fremdriften. Ofte måtte vi lete et par timer hver gang for å finne en trygg kryssing.

Men etter de første dagene med elvekryssinger tok farten seg opp, og de kom raskt til DYE II i sol og fint vær. 

- Så, dagen før Summit fikk jeg en knekk på et kateter, og fikk en infeksjon. Det var egentlig ikke uventet, og jeg hadde med medisiner og ekstrautstyr for akkurat dette. 

Men situasjonsbildet ble veldig utfordrende. Legene var bekymret for at Tord kunne få en blodforgiftning da det ikke var enkelt å skille mellom hypotermi-, utmattelse- eller infeksjonssymptomer. Da værmeldingen snudde kunne de ikke vente og se an situasjonen, for så å eventuelt risikere å ikke kunne bli reddet ut på grunn av dårlig vær.

- Behandlingen jeg fikk på sykehuset var den samme som jeg startet på isen. Situasjonen var aldri kritisk, men vi måtte velge å komme oss ut da vi hadde muligheten for å unngå å løpe en risiko. Det var riktig valg med den informasjonen vi hadde, sier Tord. 

Det har blitt oktober neste gang Helsport snakker med Tord, som forteller at han, broren og kameramannen ble fløyet av isen etter 10 dager. 

- Even er kanskje mer glad i meg enn de andre, ler han. 

- Han sa at han ville hatt det vanskelig med å fortsette kryssingen uten å vite hvordan det gikk med meg. 

Hva tenker du om turen nå?

- Jeg er veldig fornøyd! Vi hadde en heidundranes fart, og alt utstyret fungerte ypperlig. Teltet var varmt, liggeunderlaget godt, og det var en skikkelig kosetur mellom slagene. Vi hadde en etappe på 30 kilometer, som er raskt. Det gikk over all forventning frem til knekken. 

Det er fortsatt stor entusiasme i stemmen, og Tord forteller at han var på nippet til å begynne å planlegge en ny ekspedisjon neste år, men at det kanskje får drøye litt. 

- Nå har jeg utstyret, og jeg kommer nok til å ta noen lavterskelsturer i Norge.  

Selv om det var utrolig kjipt at hele gruppen ikke kom over Grønland føler Tord at han har lært mer av prosessen nå, enn om de hadde klart det. 

- En slik tur har andre suksessfaktorer enn å komme i mål. Vi var midt på isen, så langt vekk fra folk og hjelp som vi kunne komme, men likevel hadde vi sikkerhetsnett på sikkerhetsnett som gjorde at vi til enhver tid følte oss trygge. En Grønlandskryssing er risikofylt om du ikke har gjort hjemmeleksa di, men det hadde vi gjort. Og det må man kunne kalle en suksess. 

Tord har stilt seg spørsmål om turen var galskap, eller om han hadde forutsetningene for å klare det, men føler samtidig at det beviser for han selv at slike ting er mulig. 

- Jeg klarte det. Vi kom ikke over, men det var mye annet vi fikk til.

Tenker du at du er en inspirasjon for andre i samme situasjon? 

- Det er fort å bli innbilsk, men hvis jeg klarer å være et forbilde for andre uten å være klysete, så er det viktig for meg. Jeg får mange tilbakemeldinger fra folk med utfordringer, og jeg kjenner mange i miljøet som sitter i rullestol, som sier at turen har vært til inspirasjon. 

Tord sier at detaljene ligger i forberedelsene. Mange ganger i løpet av planleggingsperioden har han tenkt og vurdert om han har tatt seg vann over hodet, men han har stått i det. 

- Mange er kanskje ikke helt klare over hvilke kapasiteter de sitter inne med. Hvis du vil, så kan du. Hvis jeg har lyst til noe, så pleier jeg å få det til, og det tror jeg gjelder de fleste.