Drømmen om Patagonia

Funksjonelt lettvektstelt

Med oss på turen hadde vi Helsport Trolltind Superlight 2. Et svært funksjonelt lettvektstelt som vi uten å nøle vil anbefale til alpinklatrere og alle andre som setter pris på lav vekt på sine eventyr.

Vi benyttet også Helsport sin vindsekk under bivuakkering underveis på klatreturer. Denne skulle i tillegg vise seg å være et uvurderlig verktøy under redningsaksjonen vi deltok i.

Dramatikk i El Chaltèn

Vi ankom den lille turistbyen El Chaltèn ved foten av fjellene, midt i sesongens første skikkelige værvindu og hadde ikke annet valg enn å pakke sekkene og reise til fjells umiddelbart. Strålende solskinn til tross, tre dagers reise fra Norge hadde tæret på oss, og det ble fort klart at planene våre av helsemessige årsaker måtte legges på is, da vi våknet den første morgenen i granitthavet. Det neste døgnet skulle imidlertid likevel bli innholdsrikt, for utpå dagen ble vi kontaktet av en Tysk klatrer som hadde forlatt partneren sin, etter at han falt i en bresprekk om lag tre timer unna vår teltleir. 

Den Tyske klatreren kunne fortelle oss at hans kamerat trolig hadde knekt beinet og at han var forslått og kommuniserte dårlig da han forlot ham. Med oss fra Norge, på utlån fra Norsk Tindeklub hadde vi med oss en satelittelefon. Denne var nå gull verdt fordi vi kunne ringe til sykehuset i El Chaltén som koordinerer den frivillige redningsgruppen så de umiddelbart kunne begynne arbeidet med å samle redningsmenn og sende dem til fjells mens vi kunne fokusere på å ta oss frem til den skadde klatreren.

Etter å ha pakket sekkene og samkjørt litt med andre klatrere som også var til stede begynte vi på turen mot Fitz Roy breen hvor klatreren befant seg. Etter noen timer kom meg, min klatrepartner Lars Ottar Halvorsen og en annen tysk klatrer frem til sprekkområdet hvor vi lettet kunne konstatere at klatreren var i live og ved bevissthet. Ved hjelp av standard breredningsmetodikk fikk vi heist vedkommende ut av sprekken og plassert ham på et liggeunderlag og i en vindsekk. Mens vi holdt på med dette dukket det til vår store overraskelse opp et lite sivilt helikopter mellom fjellene.

Lettelsen var et øyeblikk stor, men kort tid etterpå havarerte helikopteret om lag en kilometer fra vår posisjon på breen og situasjonen tok med ett en tragisk vending. Mens vi tok hånd om den skadde klatreren dukket det opp en skikkelse fra røykskyen helikopteret hadde forsvunnet i. Han tok seg bort til oss på breen og kunne fortelle oss at piloten var død, men at han selv var i relativt god behold.

Navnet hans var Jimmy og han var leder av redningsgruppen. I samarbeid med Jimmy fikk vi i løpet av de neste timene fraktet den skadde tyskeren over store deler av breen før vi ved mørkets frembrudd møtte resten av redningsgruppen som hadde kommet til fots fra nærmeste bilvei om lag 6-7 timer unna. Redningsgruppen som bestod av 30 mann tok over håndteringen av tyskeren og jobbet gjennom hele natten med å bringe vedkommende til sykehuset for behandling og snarlig hjemtransport til Tyskland. 

Turen vår hadde fått en dramatisk start, men etter en ukes tid med ettertanke og møter med de ulike partene i hendelsen begynte lysten til å klatre og melde seg igjen. Et kortere værvindu på rundt et døgn var på vei, men beklageligvis var Lars Ottar nå syk. Heldigvis fikk jeg være med Tromsøklatrerne Joel Frans og Jonas Jakobsen og vi fikk sammen en flott klatretur til granittspiret lengst nord i Fitz Roy massivet ved navn Aguja Guillaumet.

Krevende forhold på ruta ”Coqueugniot – Guillot”

Det var mye nysnø og relativt krevende forhold så vi klatret ruta ”Coqueugniot – Guillot” som går via en relativt grei snø og isrenne før enkel klippeklatring langs en rygg førte oss til toppen på 2580m.

Værvindu i Pategonia

Været i Patagonia er kjent for å være krevende og det er ikke uvanlig å tilbringe en måned nede i lavlandet i påvente av klatrevær. Å få til en flott klatretur allerede etter en uke føltes derfor som en stor lettelse, men vi hadde mer i vente.

Rundt nyttårsaften dukket det opp langt mer lovende vindu på prognosene og vi begynte igjen å gire oss opp. Denne gangen ville vi prøve å klatre selveste kjempen her nede, nemlig 3405m høye Fitz Roy. Våre landsmenn Lars Martin Solberg og Endre Vonheim planla også tur til Fitz Roy og vi endte til slutt opp med å slå følge for å dra nytte av hverandre underveis. Turen til innsteget på ruta var lang og gikk over snøtung bre så det var godt å være flere til å dele på brøytingen. På nyttårsaften klatret vi opp til en sadel på 2600m og bivuakerte. Etter noen timers hvile i spektakulære omgivelser gjorde tre av oss et forsøk på ruta ”Californiana”, men måtte snu grunnet krevende friklatreforhold, manglende overskudd etter den krevende anmarsjen dagen før og begrenset margin på mat og gassfronten. En snutur kan noen ganger være bittert, men denne gangen følte vi oss trygge på at vi hadde tatt den rette avgjørelsen. Påkjenningen av den lange returen hjem igjen understreket også hvor slitne vi faktisk hadde vært.

Ukene med venting på været i El Chaltén ruslet forbi og tiden ble brukt til å klatre eller buldre på de mange klippene og steinene rundt byen, kortspill, filmer, rødvin og selvfølgelig argentinsk biff i store mengder. I løpet av et mindre vindu fikk meg og Lars Ottar også fraktet utstyret vårt inn til en fremskutt leir i Torredalen også så nå var vi godt forberedt før neste mulighet.

Dagene gikk, men i god tid før hjemreise fikk vi servert et fantastisk værvindu med varme temperaturer og stabile forhold og det var med lette sekker og lystige sinn vi gikk inn til utstyret vårt i campen ”Niponino” mot slutten av februar. Etter å ha ventet ut en regnværsdag som ble lenger og våtere enn forventet pakket vi sekkene og innfridde alle forventinger til dette forjettede landet under en ubeskrivelig flott klatretur på fjellet Medialuna hvor vi gikk en av de store klippeklassikerne her nede, nemlig ”Rubio y azul”.

Dette er en 10 taulengder lang rute med fantastisk klatring langs riss, dieder og kaminer. Forholdene var bortimot perfekte og det var to glade gutter som satt å dinglet med beina på toppryggen i bare ullskjorta utpå ettermiddagen. Rappelleringen gikk nesten smertefritt og i vi var tilbake i leiren like etter at mørket hadde lagt seg. Neste dag ble tilbragt i lykkerus i campen, hvor vi samtalte med klatrere fra fjern og nær om både tinder og tanker, mens drømmer gikk i oppfyllelse på fjellene rundt oss.

Tekst og Foto: Øyvind Salvesen og Lars Ottar Halvorsen