Mats Grimsæth
Det er vanskelig å si om det er det store smilet, den gode klemmen eller det faste håndtrykket som gjør at man blir fascinert av seiler og fotograf Mats Grimsæth. Eller kanskje er det sårbarheten du har hørt ligger bak fasaden, den unge alderen eller det faktum at han har krysset Barentshavet med seilbåt seks ganger?
- Kaffe?
Han venter ikke på svar før han heller opp i en stor, rykende varm kopp, i sterkt kontrast til det iskalde vannet utenfor bykaia i Longyearbyen på Svalbard. Mats viser veien rundt på seilbåten Valiente, en 70-foter med stålskrog som er perfekt for å utforske det sårbare arktiske farvannet.
Og når vi snakker om sårbar, så er det kanskje her Mats har gjort seg bemerket. Merittlisten hans tilsier at han er en tøffing og ikke redd for en utfordring, men veien dit har ikke bare vært enkel.
- I løpet av de siste årene har jeg snudd frustrasjon og manglende overskudd til glede, mestring og jakten på drømmer. Da jeg var 15 år var jeg en umotivert drittunge; sliten, spinkel, manglet overskudd, ble fort sint og var utsatt for mobbing.
Han fikk sin første frilansjobb i lokalavisa Østlands-Posten, og fant endelig et talent som andre trodde på, og ikke minst, som han selv trodde på.
- Det å jobbe som fotograf ble et vendepunkt, bak kameraet ble jeg en annen. Skolearbeidet kom i andre rekke, men samtidig ga fotograferingen meg gleden og motivasjonen til å fullføre videregående.
Etter videregående ble han, som tidenes yngste, valgt ut til å delta på “Red Bull Photographer’s Academy” i Østerrike. I tre måneder fikk han opplæring av proffe fotografer, og etter det kunne han opprette et eget firma og satse på å bli fotograf på heltid.
- Jeg satt ved surfeparadiset Unstad i Lofoten en oktoberkveld foran bålet og så nordlyset danse på himmelen, og tenkte at jeg ville realisere min største drøm å dra på langtur med seilbåt.
Han brukte nesten ett år på å seile fra Larvik til Tromsø og tilbake igjen. Underveis mønstret 50 personer på og av - de aller fleste ukjente. De gikk om bord i båten som fremmede, men i land som venner.
- Jeg ville bli kjent med nye mennesker, reise til steder man ikke kommer med bil, gå turer i fjellet, surfe, dykke og prøve ut nye ting. Underveis oppfylte jeg ikke bare mine egne drømmer, jeg bidro til andre sine også. Minnekortene er stappfulle av gode minner og vakkert landskap. Det er ingen tvil om at året på seilbåt gjorde meg mer glad i å være ute, og ikke minst sette mer pris på mulighetene vi har så tett på her vi bor i Norge.
Han returnerte til Oslo, fikk fast og god jobb som fotograf i Forsvaret, men følte likevel at det var noe som manglet, at det var en verden som fristet utenfor Dyna Fyr. Han fikk tips om SeilNorge, et lite seilfirma, og sendte sjefen en melding.
- Jeg spurte om jeg kunne vaske dekket, eller gjøre hva som helst for å få litt mer erfaring. Sjefen testet meg på en seiltur, og straks vi var i land igjen tilbød han meg å bli en del av teamet. Siden den gang har han hatt trua på meg, lært meg alt han kan og gitt meg muligheter jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve.
Mats sier at naturen nå har blitt en lidenskap for ham, og gjennom jobben som skipper i SeilNorge fortsetter han å ta fremmede med på tur langs Norskekysten, på Svalbard og Grønland.
- Jeg elsker å være ute, og blir glad av å være i ett med naturen. Det gir meg en frihet, som kombinert med seiling er det beste jeg vet.
Mats levde livet, seilte Norge og Barentshavet rundt, overnattet i telt, gikk på ski. Pushet kroppen og hodet til ytterste, og selv om han så gjerne ville, så sa kroppen en dag stopp. Han var på tur alene, da han kollapset av utmattelse og falt ned en liten skrent. Da han kom til seg selv husket han ingenting og fikk panikk.
- Jeg utløste nødpeilesenderen min og ble funnet, sterkt nedkjølt av et helikopter etter en time. I det redningspersonellet kommer bryter jeg fullstendig sammen, står og hylgråter på skulderen til den mannlige legen. Jeg greier ikke stå på mine egne ben, den uredde unge skipperen blir omfavnet av voksne menn. Jeg følte meg så liten og mislykket.
Han forteller om hendelsen i sosiale medier, og får overveldende mye støtte fra både venner og totalt ukjente. Tilbakemeldingene går på at det er enestående at han tør å fortelle om sårbarheten og det å mislykkes, og at den ærligheten inspirerer andre. Mats har en drøm om å holde et åpent foredrag om erfaringene hans og lufter idéen på Facebook. Responsen er enorm, og han ender opp med å fylle storsalen på Colosseum Kino (du vet, den det gjerne skal en blockbuster med George Clooney, Julia Roberts eller Daniel Radcliffe til for å fylle).
- Det hele startet som en liten idé om å lage en annerledes helaften hvor alle skulle føle seg velkommen. Og det var helt vanvittig og sprøtt at det kom over 800 mennesker.
Og kanskje er det nettopp denne evnen til å overvinne frykt og redsel som beskriver Mats så godt. Han er redd for høyder, så han drar på høye fjell, han blir skikkelig sjøsyk, men fortsetter å seile, han synes det er skummelt å holde foredrag, men inviterer til helaften i en av norges største kinosaler.
Vi er tilbake ved kaffekoppen på Valiente, der Mats gjør seg klar for nye eventyr langs vestkysten av Spitsbergen. Det har begynt å blåse opp, men han hiver innpå et par sjøsyketabletter og tar ting med knusende ro. En stund etter at båten har lagt fra kai legger han ut et bilde av båten i solnedgang og full storm. Teksten er svært oppsummerende:
- When shit gets bad, the crazy goes professional.
Mats Grimsæth
Det er vanskelig å si om det er det store smilet, den gode klemmen eller det faste håndtrykket som gjør at man blir fascinert av seiler og fotograf Mats Grimsæth. Eller kanskje er det sårbarheten du har hørt ligger bak fasaden, den unge alderen eller det faktum at han har krysset Barentshavet med seilbåt seks ganger?
- Kaffe?
Han venter ikke på svar før han heller opp i en stor, rykende varm kopp, i sterkt kontrast til det iskalde vannet utenfor bykaia i Longyearbyen på Svalbard. Mats viser veien rundt på seilbåten Valiente, en 70-foter med stålskrog som er perfekt for å utforske det sårbare arktiske farvannet.
Og når vi snakker om sårbar, så er det kanskje her Mats har gjort seg bemerket. Merittlisten hans tilsier at han er en tøffing og ikke redd for en utfordring, men veien dit har ikke bare vært enkel.
- I løpet av de siste årene har jeg snudd frustrasjon og manglende overskudd til glede, mestring og jakten på drømmer. Da jeg var 15 år var jeg en umotivert drittunge; sliten, spinkel, manglet overskudd, ble fort sint og var utsatt for mobbing.
Han fikk sin første frilansjobb i lokalavisa Østlands-Posten, og fant endelig et talent som andre trodde på, og ikke minst, som han selv trodde på.
- Det å jobbe som fotograf ble et vendepunkt, bak kameraet ble jeg en annen. Skolearbeidet kom i andre rekke, men samtidig ga fotograferingen meg gleden og motivasjonen til å fullføre videregående.
Etter videregående ble han, som tidenes yngste, valgt ut til å delta på “Red Bull Photographer’s Academy” i Østerrike. I tre måneder fikk han opplæring av proffe fotografer, og etter det kunne han opprette et eget firma og satse på å bli fotograf på heltid.
- Jeg satt ved surfeparadiset Unstad i Lofoten en oktoberkveld foran bålet og så nordlyset danse på himmelen, og tenkte at jeg ville realisere min største drøm å dra på langtur med seilbåt.
Han brukte nesten ett år på å seile fra Larvik til Tromsø og tilbake igjen. Underveis mønstret 50 personer på og av - de aller fleste ukjente. De gikk om bord i båten som fremmede, men i land som venner.
- Jeg ville bli kjent med nye mennesker, reise til steder man ikke kommer med bil, gå turer i fjellet, surfe, dykke og prøve ut nye ting. Underveis oppfylte jeg ikke bare mine egne drømmer, jeg bidro til andre sine også. Minnekortene er stappfulle av gode minner og vakkert landskap. Det er ingen tvil om at året på seilbåt gjorde meg mer glad i å være ute, og ikke minst sette mer pris på mulighetene vi har så tett på her vi bor i Norge.
Han returnerte til Oslo, fikk fast og god jobb som fotograf i Forsvaret, men følte likevel at det var noe som manglet, at det var en verden som fristet utenfor Dyna Fyr. Han fikk tips om SeilNorge, et lite seilfirma, og sendte sjefen en melding.
- Jeg spurte om jeg kunne vaske dekket, eller gjøre hva som helst for å få litt mer erfaring. Sjefen testet meg på en seiltur, og straks vi var i land igjen tilbød han meg å bli en del av teamet. Siden den gang har han hatt trua på meg, lært meg alt han kan og gitt meg muligheter jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve.
Mats sier at naturen nå har blitt en lidenskap for ham, og gjennom jobben som skipper i SeilNorge fortsetter han å ta fremmede med på tur langs Norskekysten, på Svalbard og Grønland.
- Jeg elsker å være ute, og blir glad av å være i ett med naturen. Det gir meg en frihet, som kombinert med seiling er det beste jeg vet.
Mats levde livet, seilte Norge og Barentshavet rundt, overnattet i telt, gikk på ski. Pushet kroppen og hodet til ytterste, og selv om han så gjerne ville, så sa kroppen en dag stopp. Han var på tur alene, da han kollapset av utmattelse og falt ned en liten skrent. Da han kom til seg selv husket han ingenting og fikk panikk.
- Jeg utløste nødpeilesenderen min og ble funnet, sterkt nedkjølt av et helikopter etter en time. I det redningspersonellet kommer bryter jeg fullstendig sammen, står og hylgråter på skulderen til den mannlige legen. Jeg greier ikke stå på mine egne ben, den uredde unge skipperen blir omfavnet av voksne menn. Jeg følte meg så liten og mislykket.
Han forteller om hendelsen i sosiale medier, og får overveldende mye støtte fra både venner og totalt ukjente. Tilbakemeldingene går på at det er enestående at han tør å fortelle om sårbarheten og det å mislykkes, og at den ærligheten inspirerer andre. Mats har en drøm om å holde et åpent foredrag om erfaringene hans og lufter idéen på Facebook. Responsen er enorm, og han ender opp med å fylle storsalen på Colosseum Kino (du vet, den det gjerne skal en blockbuster med George Clooney, Julia Roberts eller Daniel Radcliffe til for å fylle).
- Det hele startet som en liten idé om å lage en annerledes helaften hvor alle skulle føle seg velkommen. Og det var helt vanvittig og sprøtt at det kom over 800 mennesker.
Og kanskje er det nettopp denne evnen til å overvinne frykt og redsel som beskriver Mats så godt. Han er redd for høyder, så han drar på høye fjell, han blir skikkelig sjøsyk, men fortsetter å seile, han synes det er skummelt å holde foredrag, men inviterer til helaften i en av norges største kinosaler.
Vi er tilbake ved kaffekoppen på Valiente, der Mats gjør seg klar for nye eventyr langs vestkysten av Spitsbergen. Det har begynt å blåse opp, men han hiver innpå et par sjøsyketabletter og tar ting med knusende ro. En stund etter at båten har lagt fra kai legger han ut et bilde av båten i solnedgang og full storm. Teksten er svært oppsummerende:
- When shit gets bad, the crazy goes professional.