Til topps på Tirich Mir

 

Du kan takke Ralph Høibakk for det superlette teltet du hadde med til fjells i sommer. Eller for dunposen som skal holde deg varm på vinterturen over Hardangervidda. Før 1964 lagde Helsport utelukkende turutstyr til campingbruk. Men en forespørsel fra en ung telemarking som skulle klatre bratte fjell i Pakistan, endret historien. 

– Jeg bodde i Trondheim og så meg rundt etter hvilke utstyrsleverandører jeg kunne oppsøke, og da fant jeg Helsport. Jeg banket på døra og snakket med gamle Helliksen, som umiddelbart tente på idéen! 

Ralph Høibakk, sivilingeniør, doktor i matematikk, og en av norges fremste klatrere gjennom historien, lyser opp når han forteller om sitt første møte med Helliksen. – Helliksen var jo en eventyrer, og jeg tror han syntes dette var spennende og noe han hadde lyst til å være med på. 

Da Helsport startet i 1951 var det utelukkende som leverandør av utstyr for
campingturister. Men etter henvendelsen fra Ralph Høibakk, som representerte den norske klatreekspedisjonen ved Arne Næss Sr. som skulle til Tirich Mir, ble det en total omlegging av Helsports produkter. Heretter gikk Helsport over til å utvikle revolusjonerende, lettvekts-høyfjellsutstyr. 

 

 

Med innspill fra Nils Faarlund og Ralph Høibakk ble det utviklet telt, soveposer, dunklær, dunjakker, dunbukser, dunsko, og dunvotter til ekspedisjonsbruk. Høibakk og medlemmene på klatreekspedisjonen ble godt utstyrt.  Helsport brukte forespørselen på å bli en leverandør av utstyr til høyfjellseventyrere.
–Teltet som ble laget den gangen var et fantastisk høyfjellstelt. Jeg husker soveposene, de skulle tåle 20-30 kuldegrader, og vi frøs aldri. Teltet, soveposene og dunklærne fra Helsport var avgjørende for ekspedisjonen på helt sentrale deler. Hvis teltet eller soveposen ikke fungerer, så blir det dårlige greier. 

 

Et virkelig høyfjellseventyr

Det er snart 60 år siden den unge telemarkingen banket på døren til Helliksen i Trondheim og ba om utstyr til Tirich Mir. Høibakk hadde begynt å klatre i 1955, og hadde klatret flere vanskelige ruter da han traff på gamle professor Arne Næss. – Jeg fikk et navn i fjellklatrekretser etter å ha klatret Trollryggen, som Arne Næss hadde prøvd og gitt seg på. Så begynte jeg å klatre med han. Da var han blitt i slutten av 40-årene og synes det var moro å klatre litt igjen. 

– Han hadde nok en drøm om å komme tilbake til Tirich Mir, og lede en ekspedisjon på en litt annen måte enn 1950-ekspedisjonen. 
På 1950-ekspedisjonen var Næss Sr. leder, men Tindekluben hadde plukket ut deltakerne som skulle være med. Det ble mange konflikter, og mytteri innad i ekspedisjonen. En av de andre deltakerne overtok lederskapet.

 

 

– Jeg tror Arne Næss Sr. kjente på lysten til å lede en ekspedisjon hvor han både kunne være leder med autoritet, ro og glede, samtidig som han sto foran et utfordrende fjell. Frem til 1953 da Mount Everest ble besteget var det én ting som gjaldt for fjellklatrere: å bestige det høyeste fjellet. Da Tirich Mir ble besteget i 1950 var det et av de høyeste fjellene som til da var besteget. 

– Det var en formidabel oppgave i 1950! Men, når vi flytter oss til 1960, så er alle 8000-meterne besteget. Så spør Arne, hva er den neste utfordringen for fjellklatrere? Det er nå en vanskelig klatrerute opp til et høyt, ubesteget fjell. Ikke den letteste vei, men den vanskeligste. 

 

“Det første freidige tankefrø ble sådd høsten 1960: hvorfor ikke forsøke seg på
Tirich Mirs ubestegne 7692 meter høye østtopp, ikke ad den letteste, men den
vanskeligste vei? Det var en målsetting som brøt med årtiers tradisjoner i Himalaya. For oss var ikke toppen det viktigste, men selve klatringen.”  

Fra Opp Stupet av Arne Næss, 1964.

 

Definisjonen for Tirich Mir i 1964 var “vanskeligste vei opp”, og da trengte Arne Næss et team som besto av gode klatrere. Han valgte med seg Høibakk, Anders Opdal, Per Vigerust og Kjell Friis Baastad, et team han visste fungerte godt sammen med, både som partnere og som leder. Og så lanserte Arne Næss en ny idé, om at de ikke bare skulle sette seg et hårete klatreteknisk mål, de skulle ha det moro underveis også. 

Fokus på trivsel

– Han definerte et krav om at ekspedisjonen i 1964 skulle være en trivselstur til Sydveggen til Østtoppen på Tirich Mir. Vi skulle gå den vanskeligste ruten opp et ubesteget høyt fjell, og så var kravet hans at vi skulle trives og ha det moro?! Jeg husker at min tanke da han lanserte dette kravet var: tror jeg på det? 

 

 

Høibakk hadde ofte kjent på glede underveis på klatreturer i Norge og Alpene, men hadde periodevis også vært godt forbi trivselsfølelsen. Hans høyeste bestigning til da var Mont Blanc, 4810 moh, og han var spent på hvordan det ville være nesten 3000 meter høyere. 

– Jeg forestilte meg at det ville være bratt, kaldt, vanskelig, og med tynn luft. Skulle det i tillegg være et krav om jeg skulle trives? Jeg var litt fjern for det, men godtok det. Både fordi det var et krav, en forutsetning for å være med på turen, og fordi Arne forventet at vi andre også skulle bidra til at det ble en trivselstur. Og det ble det! Den 83-gamle mannen ler. 

 

 

– Jeg har aldri hatt det så moro, vi hadde det så moro sammen. Det ble mange practical jokes, og det var god stemning hele veien. I gruppen var det kun Arne Næss som hadde vært over 7000 meter tidligere, og han var interessert i at gutta skulle lære litt om fjellklatring i høyden. 

– Da vi kom til Advanced Basecamp sa han at nå skal vi ikke tenke på Sydveggen. Nå skal vi være reven i hønsegården, nå skal vi kose oss med alle de flotte toppene mellom 5- og 6000 meter som er i området, og førstebestige dem. 

 

 

Høibakk sier at Næss kjørte en form for moderne ledelsesteori, han “hired for values, trained for skills.” – Næss hadde plukket oss ut basert på verdiene våre, nå skulle vi trenes opp for å få ferdighetene til å gjøre det. Vi brukte to uker på å klatre alle de flotte fjellene rundt basecamp. Det var helt strålende! Det var et vakkert fjell med et spir som vi kalte Domkirken, Nidarosdomen. Vi startet klokken halv ti på kvelden i fullmåneskinn, opp breen og hadde soloppgangen på toppen av fjellet. Fantastisk! 

Etter å ha “plukket topper” i to uker og blitt godt akklimatisert var det på tide å igjen fokusere på Sydveggen. Ruteplanleggingen hadde tatt utgangspunkt i et gammelt bilde, men det bildet ikke viste var en svær hengebre som gjorde den planlagte ruten livsfarlig. 

 

 

– Vi måtte improvisere. Arne mente at det å være fem mann i veggen ville ta for lang tid, og han bestemt at Anders Opdal og jeg skulle gå, og de andre skulle være supportteam så langt det lot seg gjøre. De ble med til 6400 moh. Der slo vi leir, mens de dro ned igjen. Nå viste det seg heldigvis at klatringen ikke var så vanskelig som vi hadde regnet med. Det var friklatring kanskje opp til grad 5. Opdal og Høibakk hadde rutinene inne fra Alpene hvor de klatret, stoppet, lagde mat, masserte kalde føtter og fortsatte. 

– På 7000 moh fikk vi laget en flott hylle. Anders er jo kjempesterk, så vi hadde utviklet en spesiell arbeidsfordeling. Anders sin jobb var å rydde stein så vi kunne sove liggende. Det å bruke et kvarter ekstra på å lage en brukbar hylle var vel anvendt tid mens jeg ordnet maten. 

Værforholdene endret seg, og etter en natt på 7000 meter hadde de et eneste forsøk på å nå toppen. – Vi hadde et ambisiøst mål, men det skulle ikke gå ut over så mye som et fingerledd. Vi skulle ikke bevege oss ut over grensen til det vi klarte å håndtere. Arne var veldig klar på det. 

 

 

Opdal og Høibakk gikk stort sett uten tau, men var nervøse før en snørygg rett før toppen. Ville den bestå av løs snø eller hard is? Ryggen var steinhard, så de kunne vandre over og rakk toppen før sin selvpålagte frist om å snu innen kl. 16:00. – Vi fikk tatt bilder, og rakk ned igjen til leiren på 7000 moh, og neste dag fortsatte vi nedover og møtte resten av gruppen over leiren. De var forferdelig spente om vi hadde vært på toppen eller ikke! 

Høibakk forteller at han ikke opplevde noen misunnelse fordi han hadde stått på toppen og andre ikke. Alle hadde en drøm om å komme opp, men det ble som det ble.